Vår framtid på månen
Mange drømmer om å reise ut i verdensrommet. I fremtiden skal det gå an å feriere til månen for alle og en hver. Bare du har penger nok. Dessuten skal det sendes opp arbeidere som skal kunne bo på månen over lengre tid, drivende med forskning. Planen for fremtiden er å sette opp en base på månen der mennesker kan bo og arbeide i flere måneder av gangen. Også et hotell er planlagt. Slik det ser ut er det meningen at hotellet skal inneholde 5 000 rom (!). På månen skal det dessuten også lages en strand, sjø, et legesenter, en kirke og en skole. For de som arbeider der i lengre perioder, har man funnet ut at trenger enkelte jordiske fasiliteter; derfor skal det være mulig blant annet å se på TV og trene på treningssenter. Månearbeidere skal også kunne holde kontakt med venner og slektninger, dette via parabolantenner. Hager skal konstrueres, som både skal brukes til steder hvor det skal dyrkes mat og som steder der turistene kan gå på tur. Vil dette i det hele tatt bli noe av? Jeg ser grunnen til at det burde bygges steder og at det skal kunne være mulig for forskere å være der over lengre tid. Men for vanlige mennesker? Og som et ferieopphold? En gang i fremtiden vil det ikke ”bare” være et annet land menneskene drar til for å feriere, ferieoppholdene vil oppholdes i verdensrommet. Veldig underlig å tenke på.
Talen som ikke ble holdt
Apollo 11-ferden var en overveldende suksess og fullførte det mål president John F. Kennedy i mai 1961 hadde satt for det amerikanske romprogrammet: Å sende et menneske til Månen og bringe det tilbake til Jorden i god behold. Mens Armstrong og Aldrin var ute på måneoverflaten, ble de gratulert av en strålende opplagt president Richard Nixon, som også holdt en kort tale. Nixon var dessuten med på hangarskipet Hornet og ønsket der de tre astronautene velkommen tilbake til Jorden. Nylig er det blitt kjent at Nixon fikk skrevet en tale for bruk under Apollo 11-ferden, men som det heldigvis aldri ble behov for å holde. Den skulle holdes om noe gikk så galt at Armstrong og Aldrin ikke kunne komme seg opp fra måneoverflaten igjen, og mens de to ennå var i live. Oppstigningen fra Månen var blant de mest kritiske faser i hele ferden. Det var bare én eneste rakettmotor i månelandingsfartøyets oppstigningstrinn. Om den ikke virket, var det ingen andre muligheter for å få de to astronautene opp fra måneoverflaten. Nixons uholdte tale finnes i et memorandum datert 18. juli 1969, to døgn før månelandingen. Forfatteren av det er en av Nixons taleskribenter på den tid, William Safire, som nå arbeider i The New York Times. Memorandumet har tittelen «I tilfelle en månekatastrofe». Dersom katastrofale ting skjedde under Apollo 11-ferden, ble Nixon rådet til å ringe hver av de «kommende enkene» før han leste opp talen offentlig.
Av Erik Tronstad
