7. Teknologi og forskning

Forsøk å forestille deg en verden uten den teknologien som ble utviklet for og på grunnlag av Apollo-prosjektet. Det høres kanskje utrolig ut, men uten Apollo ville blant annet penner som skriver når de holdes opp ned, ville vært ukjent. Løpere ville ha manglet støtdempende materiale som finnes i sålene i moderne joggesko. Driller uten ledning ville ikke vært oppfunnet. Køene i kassen på supermarkedet ville vært endeløse fordi varene ikke var merket med strekkoder. Alt dette er teknologisk utbytte av det enorme omfanget av forskningen som ble gjort da de skulle sende første menneske til månen. Selvfølgelig ville mange av disse tingene blitt funnet opp senere uansett. Men vi fikk dem da vi fikk dem fordi de ble forsket på og utviklet gjennom romfartsprogrammene.    

I følge noen er det viktigste av alt som ble oppnådd gjennom Apollo-programmet at man fikk se hvordan jorda vår virkelig ser ut. Folk fikk nå øye for den vakre planeter vi bor på. De fikk se hvor sårbar den er i det store universet og at den mest sannsynelig er det eneste sted menneskene kan bo. 

Apollo-prosjektet var på ingen måte garantert vellykket. Men da det viste seg at det ble en suksess ble det klart at mennesket kan nå enda lenger enn man skulle tro, og man begynte å søke seg enda lenger ut i universet. Nå reiser det romfartøyer fra jorden til fjerne planeter og sender oss bilder. Men disse ferdene er ubemannet. På grunn av tidsavstandene kan ikke mennesker være med på reisene. En av de mest spennende programmene etter måne landingen var NASA’s ”Voyager” – romsonder som starter i 1977. De reiste til Jupiter, Saturn, Uranus, og Neptun og sendte hele tiden informasjon tilbake til jorda. Voyager 2 nådde Neptun i 1989, 12 år etter at den ble sendt fra jorda. Om Apollo 11 hadde endt med katastrofe er det ikke sikkert at senere generasjoner ville forsøkt å nå et så tilsynelatende uoppnåelig mål.    

På Apollo 11 hadde mannskapet festet til seg noe som kan likne på EKT-målerene, de runde merkene som blir “klistret på kroppen” under opperasjon på sykehusene rundt om i verden. Disse observerer kritisk syke personer i dag. Lappene er en videreutvikling av utstyret på Apollo. Lappene på Apollo bygger på samme prinsipp; instrumentene sender signaler fra kroppen over til datamaskinen. Pacemakeren som brukes hvis hjertet slår for tregt, eller stopper opp,  Hvis ikke forskningen hadde funnet opp pacemakeren, hadde kanskje flere personer hjertesykdommer hatt en dårlig diagnose i dag.

Etter alle disse strålende suksessene er romfartsteknikken blitt enda mer utviklet. Det er ikke bare røykvarslere og driller uten ledninger som har utviklet seg. I dag kan nemlig hele laboratorier sendes opp i verdensrommet og hentes ned igjen.  Store deler av den kunnskapen som vitenskapsmenn og ingeniører har skaffet seg under forskning og arbeid med forskjellige romprosjekter som startet etter 69, har også kommer til nytte på andre områder. Det har ført til medisinsk teknologi, bedre værvarsling og bedre kommunikasjon med både skip og fly. Romvirksomheten har gitt oss fjernsyn satellitter, satellitt navigasjon, og muligheter for nød peiling via satellitt. Spion satellittene overvåker store deler av jorda og sørger for tidlig varsling av militær aktivitet. I rom laboratorier er det utført forsøk med væsker og faste stoffer i vektløs tilstand. Dette har gitt oss økt materialkunnskap, hvilke materialer som tåler den høye temperaturen i verdensrommet, og ført til bedre og mer pålitelige elektroniske komponenter. Slike forsøk har også gitt ny kunnskap innen basisfagene fysikk, kjemi, biologi, og dette har for eksempel kommet anvendelse innen medisin og farmasi. Når det gjelder selve Apollo-utstyret som var til overs fra Apollo-programmet, ble det benyttet i et samarbeidsprosjekt mellom USA og Sovjetunionen. Noe av Apollo-utstyret som var til overs ble senere benyttet i ASTP (Apollo Soyuz Test Project). Det var et amerikansk/sovjetisk samarbeidsprosjekt som gikk ut på å koble sammen et Apollo og et Sojus romfartøy i bane rundt jorda. Både Sojus med to kosmonauter og Apollo (minus månelandingsfartøyet) med tre astronauter ble skutt opp 15. juli 1975. Møtet fant sted 17. juli, og de to var sammenkoblet i 47 timer og 17 minutter.Under sammenkoblingen kunne de besøke hverandres romfartøy. I løpet av denne tiden utførte de i felleskap flere vitenskapelige eksperimenter. Det var også direkte fjernsynssendinger fra romfartøyene.  Etter frakoplingen fortsatte de med vitenskapelige eksperimenter hver for seg. 35 eksperimenter ble utført, men prosjektet bidro ikke vesentlig til vitenskapelig eller teknologisk utvikling.

Den første månelandingen gjorde det mulig å bekrefte eller avvise teorier forskerne hadde kommet frem til. Den 20. juli 1969 ga blant annet et bedre innsikt på hva månen består av og hvordan den har oppstått. Før landingen i 1969, lurte forskere  på om overflaten kunne være dekket av et tykt lag med støv som landingsfartøyet ville forsvinne ned i. Denne bekymringen har kommet opp igjen nå som menneskene leker med tanken om kolonisering på både månen og mars. Mye tyder på a støvkornene som dekker overflaten på begge himmellegemene, er helseskadelige. Månestøvet kan minne om silika, et jordlig steinstøv som har skapt silikose, en kronisk lungesykdom, hos gruvearbeidere. 

Det er også viktig å nevne at den første månelandningen og senere romferder har gitt forskerne mulighet til å granske og finne ut hvilke som tåler såpas høy temperatur som i universet, og videreutvikle romfergene.